Festlig, tenkte jeg, og kastet meg ivrig over den gulnede artikkelen:
"It's a dull day indeed that doesn't find a new cook book on bookshellers' shelves. So many appear that one ceases to look for originality, and is content if the volume is sound, practical and interesting. But at last a book has come out that treats of a brand new subject, and is full of culinary common sense, too. It's Elinor Burt's "Far Eastern Cookery," published last week by Little, Brown & Co. (349 pp, $ 3).
During a fourteenth-month trip around the globe, Miss Burt studied world health, conditions as influenced by people's dietary habits, economic life and the availability of necessary foodstuffs. As a sort of byproduct of her tour she came back with many recipes from the Orient, which she was able to translate into American kitchen terms through her training in home economics (she now teaches the subject at a San Francisco high school). Authentic material and an ability to make it understandable to women in this country have resulted in a book that is as useful (provided you have any interest in off-the-beaten-track dishes) as it is fun to read.
Journalisten deler deretter oppskriften på fem mer eller mindre eksotiske retter: Avokadococktail fra Hawaii, Haupia (kokospudding, også fra Hawaii), tempura fra Japan, auberginekaviar fra Sibir og Bo-lo gai (ananaskylling fra Kina). Okei, så kanskje ikke alt dette er så veldig eksotisk sett med dagens øyne, og det at Hawaii står på listen over land fra det fjerne østen, bare tolv år før landet ble innlemmet som USAs femtiende delstat, er kanskje heller ikke helt i tråd med nåtidens tankegang, men disse oppskriftene representerte likevel noe helt nytt den gangen, og er ikke langt fra det vi i dag anser som relativt nytt. Rekk opp hånden den som har laget seg en kokospudding til dessert!? Listen over ingredienser til avokadococktailen er imidlertid noe kryptisk ("catsup", er det ketsjup?), og selve fremgangsmåten kan sette begrensninger for dem av oss som er mindre velutstyrte på kjøkkenfronten (avokadoen må skjæres med sølvkniv).The regions that are represented in "Far Eastern Cookery" include Hawaii, the Philippines, East Indian islands, Japan, Siberia, Russia, China, India, Australia and New Zealand. Frequently native materials are listed as ingredients - Indian ghee, Japanese ajinomoto, etc. - but a table of interchangeable food items in the back of the book helps out in the event of their being unobtainable. And only once in a while are there things that Americans never would be tempted to try at home (roasted black swan and see weed pickles are among the few such examples)."
På femtitallet kunne i hvert fall størstedelen av Norges befolkning se langt etter matvarene i disse oppskriftene, som i dag er en naturlig del av det norske kostholdet. Men hva var det egentlig man spiste i Norge på den tiden?
Ukjent fotograf, bilde fra Oslo byarkiv
Bananer har man hatt lenge, men jeg har hørt at det for bare en generasjon siden var luksus å spise en hel banan, som vanligvis ble brukt som pålegg. På samme måte ble tomater visstnok sett på som en eksotisk frukt som ble skåret i skiver og servert på brødskiver med sukker på. Frukt og grønt fikk man bare kjøpt i sesongen (sånn er det fortsatt med for eksempel neper, som det strengt tatt burde gå an å dyrke i Norge, og noen importfrukter, som mandariner). Druer fikk man kjøpt i butikkene i sesong, men det ble lenge ansett som en luksusvare. Kiwi ser jeg for meg som en typisk åttitallsmotefrukt, og man spiste sjelden mer enn en halv om gangen. Ananas og fruktcocktail på boks var lenge det nærmeste man kom eksotiske frukter. Men bevare meg vel, man hadde da spennende mat i Norge også. Hva kunne vel friste mer enn et lagsmørbrød dekorert med egg og reker, en cocktailterte med sardiner, lakseruller, majones og druer (!), pyramidesmørbrød eller en varm cocktailterte med små pølser og sjampinjong? Null tull, dette er hentet fra Gyldendals store kokebok fra 1955.
Uansett, når det ble servert eksotisk eller eksklusiv mat var porsjonsstørrelsen liten, og rett skal være rett, det var også tilfellet i fremgangsrike New York - oppskriften på den etter hvert mye omtalte avokadococktailen inneholder bare en avokado, men er beregnet til åtte personer! Ikke rart at folk var tynnere på den tiden..
Nå kan derimot avokado kjøpes i enhver butikk og tempura er noe vi gjerne får servert i makien. Auberginekaviar er det sikkert også mange som har prøvd, men uansett har ingen av rettene fra avisartikkelen vært en del av norsk kosthold særlig lenge. Det som slår meg er at det journalisten innledningsvis beskriver om utvalget av kokebøker i New Yorks bokhyller høsten 1947, ikke er så langt fra virkeligheten hos oss i Norge i 2011. Hvor mange norske husmødre kan du se for deg at laget eller fikk servert tempura på 40-tallet her, liksom?
Hmm, skal jeg lage kjøttkaker eller fiskeboller i dag, tro?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar